Fengselsvesenet - historikk

Frihetsstraffen spilte fram til 1700-tallet en beskjeden rolle innenfor straffesystemet. Forvisning, legemsstraff og dødsstraff var de vanligste reaksjonsformene. Datidens lover ga anvisning på arbeid i bergverkene eller i fiskeriene som en form for frihetsstraff, en mulighet som forholdsvis sjelden ble benyttet. Vanligere var arbeid på livstid i festningene for menn og i tukt- eller spinnehus for kvinnene.

Utviklingen på 1700-tallet og fram til 1814 bar preg av en gradvis overgang til frihetsstraff. I 1814 ble legemsstraffen helt avskaffet. Økt anvendelse av frihetsstraff førte til en økning i antall innsatte, samtidig som det skjedde en økning i den registrerte kriminaliteten. Fra 1814 til 1835 økte antall fanger fra over firehundre til over trettenhundre. Dette førte til press på festningene og tuktdusene som var bygget for andre formål, og til krav om reformer. Straffeanstaltkommisjonen som la fram sin innstilling i 1841 var meget kritisk til forholdene. Det ble foreslått en fullstendig reform; festningene og slaveriene måtte nedlegges og i stedet burde det bygges sentralanstalter i form av cellefengsler. Det første fengselet, Botsfengslet i Oslo, sto ferdig i 1851. Fengselet ble bygget med tanke på forbedring gjennom celleisolasjon (Philadelphiamodellen). Isoleringen skulle hindre uheldig innflytelse fra de øvrige fangene og bidra til moralsk endring og forbedring. Kommisjonens forslag om flere sentrale botsfengsler ble ikke gjennomført. I stedet ble det fra 1860 i løpet av en ti-årsperiode bygget 56 lokale cellefengsler.

Gjennom bestemmelsene om påtaleunnlatelse og betinget dom som ble innført like før århundreskiftet, ble endel personer med relativt lite graverende lovbrudd bak seg holdt utenfor fengsel.

Den første samlede fengselslov kom i 1903, og i den første tiden var de sentrale virkemidler i fangebehandlingen eneromsbehandling og klassesystem, et system hvor de innsatte som følge av god oppførsel kunne flyttes oppover i systemet og få flere goder. På samme tid ble det innført adgang til å løslate innsatte på prøve.

Cellesystemet ble gradvis lempet på fordi det hindret arbeidsvirksomheten og på grunn av de virkninger isolasjonen hadde på de innsatte. Men helt fram til annen verdenskrig var en høy grad av isolasjon vanlig. Den gjeldende fengselslov av 1958 er preget av behandlingsoptimisme. I årene etter at loven ble vedtatt mistet behandlingstanken mye av sin kraft, og straffeutmålingen ble etter hvert preget av lovbruddets grovhet og gjerningsmannens subjektive skyld uten særlig tro på straffens forbedrende virkning.

Loven er også preget av antakelsen om isolasjonens negative virkninger. Det understrekes samtidig at de skadelige virkningene av fullbyrdelsen skal motvirkes. De innsatte skal omgås mest mulig i fellesskap på dagtid, men låses inn i egen celle om natten. Det er dessuten lagt vekt på at de innsatte skal gis meningsfull sysselsetting i form av arbeid eller skole og meningsfylte fritidsaktiviteter innenfor en forsvarlig sikkerhetsmessig ramme. Virksomheten skal tilpasses forholdene i samfunnet, noe som skal bidra til å trene den innsatte i et lovlydig liv.

Kriminalomsorgens sentrale ledelse
Opprinnelig var fengselsdriften ledet av ulike myndigheter, blant annet festningskommandanter og embetsmenn i amtene.

I 1875 ble det opprettet en egen avdeling i Justisdepartementet for «Straffanstalt og Fengselsvæsenet». I dagligtale ble den nye avdelingen kalt «Fængselsstyrelsen». Avdelingen fikk etter hvert selvstendig myndighet til å avgjøre en rekke saker, og den skulle ha det overordnede tilsynet med anstaltene for å forsterke kontrollen og sikre lik praksis ved fengslene. Det ble også ansett nødvendig å styrke den sentrale ledelsen for å gjennomføre påkrevde reformer.

Bakgrunnen for å gi avdelingen selvstendig myndighet hang sammen med oppfatningen av fengselsadministrasjon og fangebehandling som rent faglige spørsmål.

I 1980 ble friomsorgens sentrale oppgaver overtatt av Justisdepartementet/Fengselsstyret som ble omorganisert og fikk navnet Kriminalomsorgsavdelingen. Avdelingens oppgaver hva gjelder friomsorgen er regulert i Kongelig resolusjon av 14. desember 1979.

Friomsorgen - Historikk

Etter hvert som frihetsstraff ble tatt i bruk, og kriminelle ble plassert i egne anstalter, kom løslatelsessituasjonen i fokus. Straffeanstaltkommisjonen tok til orde for en egen omsorg for løslatte fanger. Dette ble overlatt til private selskaper. I 1849 ble den første forsorgsforening stiftet for å ta seg av løslatte fra Kristiania. Det ble opprettet flere foreninger, men foreningenes arbeid var lite omfattende. Etter initiativ fra Justisdepartementet ble såkalte fengselsselskaper dannet rundt midten av 1870-tallet. Selskapenes virksomhet besto i hovedtrekk av å yte økonomisk bistand og hjelp til å skaffe arbeid til løslatte fanger. I 1917 skiftet foreningene navn til forsorgsforeninger og gikk sammen i De norske forsorgsforeningers landsforbund. Det ble vedtatt å utvide oppgavene til også å omfatte andre grupper lovovertredere som unge lovbrytere med påtaleunnlatelse eller betinget dom. Samtidig med forsorgsforeningene ble det dannet en annen gruppe foreninger, de såkalte lærehjems- og verneforeningene.

Det oppsto etter hvert et behov for å forankre tilsynsordningen i lovgivningen. Gjennom en lovendring i 1919 ble det åpnet adgang til å stille betinget dømte og påtalefritatte under tilsyn.

Forsorgsforeningene og lærehjems- og verneforeningene gikk i 1923 sammen i en felles organisasjon Norges Forsorgs- og Verneforbund. Fra 1939 het organisasjonen Norges Vernesamband.

I 1950-årene ekspanderte vernelagenes virksomhet. Årsaken var blant annet lovendringer i første halvdel av 50-årene der betydningen av tilsyn og personundersøkelser ble understreket.

Parallelt med økningen i de lovhjemlede oppgavene skjedde det i etterkrigstiden en reduksjon i vernelagenes understøttelsesarbeid. Denne utviklingen skyldtes alminnelig velferdsøkning, utbygging av sosialomsorgen, arbeidsformidling ble en offentlig oppgave, etablering av en rekke trygdeordninger og opprettelsen av særskilt sosialtjeneste ved noen anstalter. Lov om sosial omsorg fra 1964 gjorde det klart at hjelp skal ytes til alle borgere som trenger det, uavhengig av hva som har brakt dem i en hjelpetrengende situasjon. Grunnlaget for en egen sosialomsorg for lovbrytere var dermed borte.

1. januar 1980 overtok staten virksomheten som var drevet av vernelagene lokalt og Norges Vernesamband sentralt. Vernelagene ble til kriminalomsorg i frihet som førte videre vernelagenes oppgaver. Norges Vernesambands oppgaver ble overført til Justisdepartementet.

De lovhjemlede oppgavene har økt etter statsovertakelsen. Ved lov av 22. juni 1990 ble det foretatt endringer i fengselsloven §12 slik at innsatte kan overføres til fullbyrding av fengselsstraffen i friomsorgens hybelhus. Et prøveprosjekt med samfunnstjeneste som alternativ til fengselsstraff ble satt i verk i 1984. Ved lov av 15. mars 1991 ble samfunnstjeneste lovfestet som egen hovedstraff på lik linje med fengselsstraff og bot. Gjennomføringen av samfunnstjenestedommer administreres av friomsorgen. I 1995 ble det vedtatt en lovendring med promilleprogram som en del av betinget dom for de promillekjørerne som ellers ville ha fått ubetinget fengsel. Prøveordningen trådte i kraft sommeren 1996.