Forvaring

Straffebestemmelsene om forvaring gjelder fra 1. januar 2002.

Stortinget har vedtatt at sikring skal erstattes med nye strafferettslige særreaksjoner. Lovbrytere som er utilregnelige skal etter dette i utgangspunktet ikke kunne idømmes reaksjon som innebærer plassering i fengsel. Straffedømte som er tilregnelige, men i fare for å begå nye alvorlige straffbare handlinger, kan på visse vilkår idømmes en ny straffart, nemlig forvaring, som skal utdoldes i fengsel.

De nye bestemmelsene fjerner sikringsinstituttet og skiller mellom håndteringen av tilregnelige og utilregnelige lovbrytere. Det er tilregnelige lovbrytere som skal holdes i forvaring i tillegg til straff når dette er nødvendig. Lovbrytere som blir vurdert som utilregnelige, er syke mennesker som skal behandles, ikke straffes.

Den mildeste straffen er 10 år, den strengeste er 21 år. Utover dette kan forvaringsdommen forlenges med 5 år om gangen - men bare etter en ny runde i retten.

Muligheten for å forlenge straffen betyr at person i prinsippet kan holdes i forvaring på livstid dersom samfunnets beskyttelsesbehov tilsier det.

En lovbryter som har sonet ferdig forvaringsdommen, må ikke ha domskjennelse for å slippe fri.

Forbrytelser/lovbrudd som kan kvalifisere til forvaringsdom er voldsforbrytelser, seksualforbrytelser og ildspåsettelser.

Forvaring innebærer at straffedømte plasseres i spesielle avdelinger i fengslene, tilpasset forbrytelsens egenart.

Lovbrytere som er dømt til forvaring kan løslates på prøve før forvaringsdommen er sonet. Her ligner de nye bestemmelsene på de tidligere bestemmelsene om fri sikring.

Les mer om forvaring på Kriminalomsorgens egne nettsider.

Dette var Sikring
Sikring var en strafferettslig særreaksjon som retten idømmte på grunn av fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger. Sikring var formelt sett ikke straff og kunne idømmes i tillegg til en annen straffereaksjon, for eksempel fengselsstraff. Utilregnelige lovbrytere kunne bli idømt sikring alene. Hjemmelen for sikring var straffeloven §39 nr. 1. Reaksjonen kunne utdoldes i sikringsanstalt (Ila eller Bredtveit), i fengsel, i psykiatrisk sykehus eller i frihet. Sikringsdømte som utdoldt lukket sikring i sikringsanstalt og fengsel ble undergitt i hovedsak de samme reglene som innsatte som utdolder fengselsstraff. Ved sikring i frihet bodde den sikringsdømte som regel i egen bolig og var stilt under tilsyn av friomsorgen. Retten fastsatte i dommen hvilke sikringsmidler som kunne anvendes. Den sikringsdømte kunne underlegges strenge kontrolltiltak for å sikre at vilkårene i frisikringsopplegget ikke ble brutt. Vilkårene omfattet ofte bo- og arbeidsforhold og forbud mot bruk av rusmidler. Kontrolltiltakene kunne innebære uanmeldte hjemmebesøk, hyppig kontakt, avlegging av urinprøve, rapportering fra arbeidsgiver eller skole og engasjering av en eller flere tilsynsførere. Påtalemyndigheten fattet den første beslutningen om valg av sikringsmiddel innenfor den rammen retten hadde trukket opp. Justisdepartementet foretok deretter en årlig gjennomgang av sikringssakene og tok beslutning om framtidige sikringstiltak, herunder endring av sikringsform, gjenopptaking eller opphør av sikringen.