Organisering - Kriminalomsorg i anstalt - Kriminalomsorg i frihet - kRIMINALFOREBYGGING

Kriminalitetsforebygging
på kort og lang sikt

v/Inger Marie Fridhov, daglig leder av Det Kriminalitetsforebyggende Råd, Norge

Innledning
Kriminalforebygging i fengsel
Programvirksomhet i danske fengsler
Programvirksomhet i finske fengsler
Programvirksomhet i norske fengsler
Programvirksomhet i svenske fengsler
Kriminalitetsforebygging utenfor kriminalomsorgen
Samfunn og kriminalitet
Avsluttende bemerkninger

Kriminalitetsforebygging utenfor kriminalomsorgen

Måter å forebygge kriminalitet på
Sikringstekniske tiltak Det er mange måter å sortere kriminalitetsforebyggende tiltak på. Da forebyggingstanken fikk vind i seilene i Norden i begynnelsen av 1970-årene sto sikringstekniske tiltak høyt i kurs. Spørsmålet var hvordan en skulle sikre bygninger, utstyr og ting fra å bli ødelagt og stjålet. I økende grad gjelder dette også alt som har med IT og data å gjøre. Fremdeles står den sikringstekniske tilnærmingen høyt i kurs. Den har etter hvert blitt millionindustri. Sikringstekniske tiltak gir åpenbart trygghet. Haken ved det er at opprustningen på feltet samtidig skaper angst slik at ikke folk bare låser tyvene ute, men også seg selv inne.

Situasjonell forebygging omfatter tiltak som tar utgangspunkt i situasjoner hvor kriminalitet forekommer jevnlig. Her er ofte rus- og voldsaspektet sterkt inne i bildet. Dette er særlig urbane tiltak som ofte er et samarbeid mellom politi, organisasjoner og handelsstand. Noen større, systematiske undersøkelser finnes ikke i Skandinavia på dette feltet, men mye erfaring tilsier at denne type inngrep har en god effekt på kort sikt.

Bolig- og arealplanlegging er også en form for situasjonell forebygging, men den søker effekt på lengre sikt. Det dreier seg om å skape bo- skole- og fritidsmiljøer som gir utfoldelsesmuligheter, trygghet og trivsel og påvirker innbyggerne i positiv retning. I Norden er det Danmark og Det Kriminalpræventive Råd som har vært foregangsland på dette feltet. Her finnes en rekke undersøkelser som kan dokumentere god effekt av forskjellige typer tiltak. I siste instans er dette et spørsmål om samfunnsplanlegging i vid forstand. Det dreier seg om samspillet mellom miljø og mennesker, mellom estetikk og etikk. Det er også til syvende og sist et spørsmål om penger.

Individuell forebygging er likevel den mest utbredte formen for forebygging. Dette er hovedarena for primærforebygging. Her kommer alle typer holdningspåvirkning inn og alle metoder som tar sikte på atferdsendring. I den individuelle forebyggingen trekkes også familie, skole og nærmiljø inn som samspillsfaktorer. Barn og unge antas å være åpne for denne type intervensjon. Skolene er derfor ofte formidlere på dette feltet. I alle de nordiske landene har det vært produsert holdningsskapende materiell. Disse oppleggene har vært prosess- men ikke resultatevaluert. Det er fordi det metodisk sett uhyre vanskelig så etterspore konkrete resultater av holdningspåvirkning på det individuelle plan i flere år etter at påvirkningen skjedde.

Individuell forebygging skjer også på sekundær- og tertiærnivået. Ungdom med atferdsvansker eller ungdom som allerede er straffet for lovbrudd kommer inn her. Institusjoner for denne type ungdom driver intensiv behandling. Fordi dette sorterer under helsemyndighetene, finnes en del evalueringer. Resultatene i form av atferdsendring eventuelt stopp av uønsket aktivitet sammenliknet med annen type behandling, eller ingen behandling, viser seg vanskelig å dokumentere i nevneverdig stor skala.

Aktørene Kriminalitetsforebygging kan skje direkte og indirekte. Både helsetiltak, kulturtiltak og sosiale tiltak kan ha kriminalitetsforebyggende effekter, selv om de i utgangspunktet ikke har det som primært mål eller er definert som det. Barnehager og ungdomsklubber er eksempler på slike tiltak som etableres fordi de har en egenverdi. Men når kommunene reduserer disse aktivitetene slås den kriminalitetsforebyggende effekten stort opp - særlig i forbindelse med ungdomstiltakene.

I Norden er det tre store hovedaktører på den direkte kriminalitetsforebyggingens arena: Politiet, kommunene og frivillige organisasjoner. Disse administrerer og tilbys et stort antall tiltak eller ”program”. De kriminalitetsforebyggende rådene har ingen ”ytre etat”. De formidler derfor sine råd og ideer via statlige etater, departementer, kommuner, kommunale etater eller gjennom holdningskampanjer i samarbeid med politiet, organisasjoner og forsikringsselskapene. Regjeringene - særlig gjennom Justisdepartementene - initierer også enkelte tiltak. Dette gjelder for eksempel konfliktrådsmegling, skolmegling og ungdomskontrakter. Mange av tiltakene får statlig støtte. Andre støttes av næringslivet - særlig i Danmark

De frivillige organisasjonene har sine egne program - ofte sprunget ut av en ide på basis av faktiske hendelser, ofte vold og drap. Disse tiltakene kan være helt lokale og avgrensede, men vokser ofte ut over sine grenser og blir nasjonale og internordiske. Organisasjonene hevder også at de er generelt forebyggende gjennom sin positive aktivisering av barn og ungdom.

Politiets totale virksomhet anses av mange, også innen politiet, som forebyggende i seg selv. Likevel har politiet i de nordiske landene hatt spesielt fokus på forebygging. Denne virksomheten har tradisjonelt sett i all hovedsak vært rettet mot skolene. I senere år har politiet likevel programfestet sin forebyggende hovedvirksomhet til å gjelde såkalt ”Problemorientert politiarbeid”. Politiet har dermed dreid sin forebyggende virksomhet fra primærforebygging i form av holdningsskapende arbeid rettet mot ”alle”, til sekundærforebygging - inngrep når noe har skjedd, rettet mot noen få som står i fare for å slå inn på en kriminell løpebane.

I tillegg til lovpålagte virksomheter som de forskjellige etatene i kommunen driver, tilbys kommunene et utall av aktiviteter og ”program”. Noen gratis, noen profittbasert. Noen skandinavisk utviklet, de fleste amerikanske/canadiske eller europeiske.

”Forebyggingskjøkkenet”
I en artikkel kalt ” Forebyggingskjøkkenet” i ”Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab” (2002) tar Yngve Carlsson opp problematikken om forebygging av kriminalitet i et nordisk perspektiv.

Et hovedpoeng i artikkelen er at det kommunale tiltaksapparat har ekspandert og at det i tillegg er kommet en rekke programmer som nærmest må forstås som oppskrifter på hvordan problemer kan forebygges og løses. Han sier:

”I løpet av de siste årene er det internasjonalt utviklet en rekke programmer som kommunene kan ta i bruk. Eksempler på slike programmer er: PMT (parental management training), MST (multi-systemic therapy), SAFE-communities, HOME-start, ZERO-tolerance, MOD, og Second Step. ……Programmene representerer i de fleste tilfeller en spisskompetanse på spesielle problemer hvor den enkelte kommune sjelden vil kunne være faglig på høyden……. Å ta i bruk programmer, særlig de med tung vitenskapelig forankring har dessuten en gunstig symboleffekt utad. Det viser at kommunen er velorientert og at en forholder seg til kunnskapsfronten på det definerte problemfeltet…”(Carlsson s.285) ( HOME-start: foreldretreningsprogram, ZERO-tolerance: reaksjon på alt-program, MOD: toleransetreningsprosjekt, Second Step: mobbeprogram)

I tillegg til de programmene Carlsson nevner, finnes en rekke andre både importerte og lokalt skapte program, for eksempel CRA - community reinforcement approach.

I følge Carlsson kan de individuelt rettede programmene ha den uheldige bivirkning at viktige politiske og verdimessige spørsmål blir trengt i bakgrunnen og at man blir mindre opptatt av de bakenforliggende og strukturelle årsaker til kriminalitet. Man kan selvfølgelig stille spørsmålstegn ved om det gir mening å forebygge kriminalitet uten å gjøre noe med de grunnleggende kriminalitetsskapende faktorene i samfunnet.

De nordiske velferdsstater og velferdskommuner har utviklet en stadig større grad av spesialisering av tjenester, tiltak og programmer. Noe av problemet kan da bli å få til en god nok koordinering av disse.

Om evaluering av forebyggingstiltak
Forebyggingssektoren lider som helhet under at den ikke er egnet som forskningsobjekt i naturvitenskapelig forstand. Det er vanskelig å holde enkelte faktorer konstante fordi det er snakk om mennesker og atferd. Det betyr også at det forskningsetisk er vanskelig å lage studier med eksperimentelt design. Endelig er det vanskelig å etterspore effekten av et tiltak fordi det samtidig skjer så mye annet som også kan påvirke individene. Om atferdsendring skjer, for eksempel i form av redusert kriminalitet eller rusbruk, er det vanskelig - for ikke å si umulig - å tilskrive det ett tiltak. De fleste evalueringene som har skjedd er derfor prosessevalueringer.

Organisering og samordning
Det er foreligger altså en rekke forslag og ideer til hva som kan gjøres for å forebygge kriminalitet. Dette har ført til at det ofte har blitt dobbeltarbeid og at gode tiltak har kommet i konkurranse med hverandre både om resurser og oppmerksomhet. Dette har de kriminalitetsforebyggende rådene grepet fatt i ved å gi råd om hvordan tiltakene bør koordineres for å gi størst mulig effekt.

Allerede på 1980-tallet utviklet Det kriminalpræventive Råd i Danmark en modell, SSP (skole, sosialforvaltning og politi), for koordinering av alle de tiltakene som ble satt i gang på det lokale plan. De andre nordiske land har med små forskjeller tatt i bruk den samme modellen. SSP er ikke noe aktivitetsprogram, men en måte å koordinere innsatsen på slik at de enkelte tiltak kan finne sin plass i helheten og dermed få større effekt. Modellen forankrer ansvaret for det kriminalitetsforebyggende arbeidet på topplan i politi og kommune og gir dermed arbeidet autoritet og muligheter til å virke over lengre tid.

Målet er også å avklare hvilke forebyggingsmuligheter som finnes lokalt. Det kan være på det tverrfaglige og tverrsektorielle grunnlag og faglig innenfor de enkelte områder: Skolen, sosialvesenet, politiet, institusjonene, boligområdet, fritidsområdet og det kulturelle område.

SSP - samarbeidet retter seg mot tre nivåer av forebygging:

Den generelle innsats
Den spesifikke innsats
Den individorienterte

Evaluering
Danskene foretok i 1999 en evaluering av hvordan SSP samarbeidet ble opplevd av de aktører som deltok. Resultatet - med forbedringspunkter - var positivt. Samordning og tverrfaglig interaksjon bedres i de kommuner som har fått modellen til å fungere. Evalueringen viste også at dette skaper en felles problemforståelse og minimalisering av problematikken rundt taushetspliktsreglene. Den samme erfaring dokumenteres også fra de andre nordiske landene.