Organisering - Kriminalomsorg i anstalt - Kriminalomsorg i frihet - kRIMINALFOREBYGGING

Kriminalitetsforebygging
på kort og lang sikt

v/Inger Marie Fridhov, daglig leder av Det Kriminalitetsforebyggende Råd, Norge

Innledning
Kriminalforebygging i fengsel
Programvirksomhet i danske fengsler
Programvirksomhet i finske fengsler
Programvirksomhet i norske fengsler
Programvirksomhet i svenske fengsler
Kriminalitetsforebygging utenfor kriminalomsorgen
Samfunn og kriminalitet
Avsluttende bemerkninger

Samfunn og kriminalitet

Som vi har sett, retter de aller fleste kriminalitetsforebyggende tiltak seg mot enkeltindivider eller mot grupper av individer. Det henger igjen sammen med synet på antatte årsaker til kriminalitet. I alt vesentlig har det vært lett etter og funnet årsaker i individene eller i gruppekonstellasjoner. Med en stor variasjonsrikdom har det vært fremsatt fysiske, psykiske, moralske, familiære og miljømessige teorier. Forebyggingsstrategiene har vært valgt med utgangspunkt i disse.

Men det har også fra tid til annen vært presentert andre forklaringsmodeller med tilhørende tiltak. Med sosiologiens oppblomstring kom de forklaringene som pekte på forhold ved samfunnet som kriminalitetsfremmende sterkt til overflaten. Men selv om søkelyset ble rettet mot en mulig sammenheng mellom den måten vi innretter samfunnet på og kriminalitet, fulgte det ikke automatisk med forebyggingsstrategier. Selv om årsakssammenhenger er avdekket, er det ikke vilje til å gjøre noe med det.

Den norske kriminologiprofessoren Nils Christie sier det slik:
”Kriminalitet er ikke skjebne, men valg. Det gjelder på det individuelle nivå. Og det gjelder samfunnsnivå” (Christie 1993,s. 32). Ikke alle vil være enige med Christie i dette liberalistiske synet når det gjelder individnivået. Ingen velger i første omgang å bli kriminell. På samfunnsnivå har han langt flere tilhengere.

Hans syn er helt i tråd med det forskning har funnet om sammenhengen mellom kriminalitet og samfunn. Det er i dag stor enighet om at vi som kollektiv kan velge å organisere samfunnet på en måte som fører til mer kriminalitet, eller vi kan gjøre det på en måte som fører til mindre kriminalitet. Kriminalitetsforebygging blir i dette perspektiv noe langt mer enn tiltak for barn og unge. Det blir spørsmål om politikk som gir fundamentale rammer for barn- og unges oppvekstvilkår. Kriminalpolitikken får medansvarlig følge med familie-, skole-, sosial-, miljø-, arbeidsmarkeds- og ikke minst økonomisk politikk.

Magister Per Hage laget i 1997 i regi av Det kriminalitetsforebyggende råd en bibliografi over studier som i Norden forelå om denne sammenhengen. ( Hage 1997). Han fant at litteraturen om samfunnsmessige årsaker til kriminalitet befant seg langs fire hovedakser: Urbanisering, alkohol og vold, arbeidsledighet, stempling og stigmatisering.

1. Urbanisering
Den registrerte kriminaliteten er langt høyere i urbane strøk enn på landet. Det gjelder både vinnings- og voldskriminalitet. Ifølge Per Hage er det to hovedgrunner til dette:
Redusert sosial kontroll
”I urbane omgivelser skaper sjølve samfunnsstrukturen sosial avstand og svekka sosial kontroll”
Opphoping av fristelser og konflikter
Samtidig skjer en ”opphopning av både fristelser og konflikter”.

Som en konsekvens av den nære relasjonen mellom graden av urbanisering og økning i kriminalitetsraten, ville det, i et kriminalitetsforebyggende perspektiv, være naturlig å satse på en politikk som førte til mindre urbanisering. Dette er imidlertid ikke realistisk da urbanisering er et grunnleggende kjennetegn ved det moderne samfunn og en nødvendig konsekvens av den økonomiske politikken. Mer realistisk i et kriminalitetsforebyggende perspektiv ville det være å øke den mellommenneskelige kontrollen i byene. Dette kan blant annet gjøres ved å ta i bruk moderne prinsipper om byplanlegging, nabohjelp, nærpoliti etc.

2. Alkohol og vold
I alle de nordiske landene er det dokumentert en klar sammenheng mellom vold og alkoholkonsum i de nordiske land. Det gjelder både voldshandlinger i den private sfære, men særlig gjelder det offentlig drikking hvor dokumentasjonen er enda bedre. ”Derfor vil eitt av dei mest effektive virkemidla for å forbygge vold, vera å setta inn tiltak for å begrense det alkoholrelaterte utelivet”. (Hage, s. 28). Det er imidlertid det motsatte som skjer ved at vi får stadig flere skjenkesteder og ved at åpningstidene forlenges. Sammenhengen med økonomiske hensyn er her ehelt tydelig. Alkoholpolitikken er et vanskelig minefelt, men et helt nødvendig område å gå inn i om vi vil redusere voldslovbrudd.

3. Arbeidsledighet
Relasjonen mellom arbeidsledighet og kriminalitet framstår som vesentlig, men kriminologisk forskning på nordisk basis har ikke dokumentet noen entydig forklaring på hvilken karakter denne relasjonen har. Men at den fins, er hevet over tvil.

En ny, norsk studie som gikk over fire år, foretatt av forskeren Jan Tore Pedersen, understreker viktigheten av å tilby domfelte jobbtiltak. (Rehabilitering av velferdsforvaltningen 2002). Hans undersøkelse viste at av de 1000 klientene som ble undersøkt, hadde den halvparten som ble tilbudt jobbtiltak mindre tilbakefall målt i fengselsdøgn enn de som ikke fikk et slikt tilbud (De satt 60 prosent mindre i fengsel).

Det er også et faktum at arbeidsledighet er et kjennetegn ved fanger ikke bare i Norden, men i hele den vestlige verden. Det betyr at de som er på kant med loven har en løsere tilknytning til samfunnet enn folk i arbeid har. Forklaringene går derfor ifølge Hage, gjerne i retning av at denne gruppen har lite å tape på å begå kriminalitet og at den sosiale kontrollen som ligger i et arbeidsforhold ikke er til stede. Dermed føyer dette momentet seg pent til det som skjer som følge av urbanisering. Skulle dette tas på alvor ville det måtte tas noen grep når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk, men også skolepolitikk og sosialpolitikk.

4. Stempling og stigmatisering
Kriminalitet blir for lovbryteren ofte en ond sirkel. En vesentlig, forsterkende faktor i denne onde sirkelen er den negative respons samfunnet gir på lovbruddet og lovbryteren. Det innebærer ofte at lovbryteren stivner i en oppfatning av seg selv som avviker og inntar en kriminell identitet. Situasjonen forverres slik at han begår nye lovbrudd. Over tid risikerer han å bli utstøtt av det gode selskap og vil etter hvert leve opp til omgivelsenes forventninger. Fengselsstraff blir i dette perspektivet sett på som direkte skadelig. Forebygging på dette felt blir dermed i videste forstand et spørsmål om kriminalpolitikk. Et spørsmål om hvordan vi straffer og hva det fører til - både av ønskede og uønskede konsekvenser. En konsekvens kan være at man reduserer bruken av fengselsstraff og heller satser på andre og mindre stigmatiserende reaksjonsformer.

Andre forklaringer
Det finnes en rekke andre forklaringsmodeller på kriminalitet som tar utgangspunkt i samspillet mellom individ og samfunn. Tradisjonelt har en ikke i særlig grad brukt disse teoriene som grunnlag for forebyggingsstrategier. I denne sammenheng spiller mediene en vesentlig rolle som et mellomledd mellom individ og samfunn. Mediene påvirker folks oppfatning av kriminalitet og kriminelle. Dette er i høy grad virkningsfullt når det gjelder segregering av fremmedkulturelle eller ikke - etniske nordmenn. Her virker ofte både mekanismene med urbanisering, arbeidsledighet og stigmatisering.

Et annet iøynefallende eksempel i denne sammenheng er forsøkene på forebygging av vold. Det drives holdningsskapende arbeid, det settes i verk situasjonelle tiltak og det lages studier om kultur og vold. Samtidig overøses barn og unge av voldsfilmer og voldsspill der voldsutøvelse forherliges. Dermed utsettes de for en formidabel dobbeltkommunikasjon: På den ene side avstandstagen fra vold, på den andre forherligelse. Å endre dette er også spørsmål om vilje, økonomi og politikk.