Organisering - Kriminalomsorg i anstalt - Kriminalomsorg i frihet - kRIMINALFOREBYGGING

Kriminalitetsforebygging
på kort og lang sikt

v/Inger Marie Fridhov, daglig leder av Det Kriminalitetsforebyggende Råd, Norge

Innledning
Kriminalforebygging i fengsel
Programvirksomhet i danske fengsler
Programvirksomhet i finske fengsler
Programvirksomhet i norske fengsler
Programvirksomhet i svenske fengsler
Kriminalitetsforebygging utenfor kriminalomsorgen
Samfunn og kriminalitet
Avsluttende bemerkninger

Kriminalitetsforebygging i fengsel

Kriminalomsorgen i Norden bygger på et felles idegrunnlag hvor både allmennprevensjon og individualprevensjon er sentrale begreper. Begge deler forutsettes å virke når straff iverksettes. Samtidig har det likevel i alle de nordiske landene i de siste 150 år vokst fram en stadig økende erkjennelse av at innesperring og frihetsberøvelse i varierende grad, ikke har individualpreventiv effekt i seg selv. Snarere tvert om. Skal tiden i regi av kriminalomsorgen ha forebyggende effekter, må det settes inn tiltak som de innsatte antas å kunne ha nytte av når de skal livnære seg etter løslatelsen.

Som vi har sett, er fangebefolkningen i Norden en temmelig homogen gruppe. Det vil si at fangebefolkningen i de forskjellige landene skiller seg ikke fra hverandre i særlig grad. I hovedtrekk har nordiske fanger de samme problemene: dårlige sjanser på arbeidsmarkedet, mangelfull skolegang, dårlig helse, manglende bolig, fattigdom, gjeld, rus, manglende sosial tilhørighet. Dette gjelder i større og mindre grad. I den andre enden av skalaen finnes en liten gruppe straffedømte som kan kalles resurssterke. Når det gjelder innslaget av utenlandske fanger varierer det noe fra land til land. Det gjelder både antall og hvilket land de kommer fra.

Forebygging ved hjelp av skole og arbeid
De to største rehabiliterende og forebyggende tiltak i fengsel i Norden har vært og er tilbud om arbeid og skole. I hvilken grad deltakelse i disse aktivitetene har bidratt til å hindre tilbakefall til ny kriminalitet vet vi egentlig likevel lite om. Ganske enkelt fordi det ikke har vært foretatt longitudinelle undersøkelser som har fulgt den innsatte vesentlig ut over løslatelsen og som har sjekket ut effekten av deltakelse i ett tiltak i forhold til et annet.

Om vi bruker residiv som en indikator på den forebyggende effekten av arbeid og skole i fengsel, kommer vi heller ikke særlig langt, fordi registreringen av residiv i forhold til hvilke tiltak den innsatte har deltatt i er mangelfull. Vi har ingen sammenliknende undersøkelser om hvordan det går med en fange eller en gruppe av fanger som nyttiggjør seg ett tilbud i fengsel sammenliknet med en gruppe som ikke gjør det. Metodisk og forskningsetisk ville slike undersøkelser være meget krevende. Definisjonen av ”residiv” er også et diskutert tema. I Sverige arbeider Brottsførebyggande rådet (BRÅ) for tiden med et prosjekt som tar sikte på å forbedre residivstatistikken. Resultatet av den vil kunne gi oss bedre holdepunkter når det gjelder effekt av tiltak enn de vi har i dag.

Selv om det har vært slik i alle år, er skolegang i fengsel i prinsippet ikke lenger noe som skal settes i verk for å forebygge ny kriminalitet. Det er en rett nordiske fanger har på linje med alle andre borgere. Tiltakene har slik sett en verdi i seg selv - helt uavhengig av langsiktig effekt. Bare i Sverige er denne retten noe innskrenket i forhold til voksenopplæring. At skolegang likevel kan ha forebyggende effekter, det vil si kan hjelpe den innsatte til å greie seg bedre etter løslatelsen, ønsker vi fremdeles likevel å tro. I vårt kompetansesamfunn vil en person som har et dokument å vise for seg, uten tvil ha et fortrinn i kampen om jobb fremfor en som ikke har noen formell kompetanse. I alle fall om han samtidig har den sosiale kompetanse som skal til for å hevde seg i kampen om jobbene.

Arbeidstilbudene i nordiske fengsler var i det foregående århundre dominert av renhold, vedlikeholdsarbeid, monteringsarbeid, trevareproduksjon, og arbeid i mekaniske verksteder. Heller ikke deltakelse i arbeid har vært evaluert med sikte på å finne ut om de innsatte faktisk greide seg bedre etter løslatelsen enn om de ville gjort uten.

Sett i forhold til å sitte isolert, er likevel deltakelse i arbeid og skole både på kort og langt sikt mentalt sett et veldokumentert gode. Dermed vil de også kunne sies å ha en grunnleggende forbyggende effekt.

Behandlingstankens død - forebyggingens nye liv
På 1960- og 70-tallet ble det i alle de nordiske land presentert en rekke arbeider som førte til ”behandlingstankens død”. De konkluderte med at det hadde liten betydning hvilke tiltak en satte i verk innenfor fengselsmurene - så lenge hovedrammen var fengsel.

Slagordet ”Nothing Works” dukket opp. Det skrev seg fra en artikkel av R. Martinson (1974) hvor forfatteren slo fast at med få unntak har de rehabiliteringstiltak som er blitt undersøkt så langt, ikke vist noen vesentlig effekt på tilbakefall. Mange hevdet og hevder fortsatt at uansett hva man gjør, vil det ha liten betydning for tilbakefall til ny kriminalitet.

Den pessimismen som av denne grunn spredde seg i hele Norden, førte likevel til to ting: For det første optimisme og økt vektlegging av forebyggende tiltak. Dette førte i sin tur til opprettelse av kriminalitetsforebyggende råd i alle de nordiske landene.

For det andre spredte det seg en økt erkjennelse av at overgangen fra fengsel til frihet er avgjørende. Selv om en innsatt har opparbeidet seg en eller annen kompetanse i løpet av soningen, viser det seg at det hjelper lite når han løslates til et liv på gata. Han har ikke sosiale og økonomiske rammer som gjør at han kan ta i bruk den nyervervede kompetansen. I de senere år har derfor ”forvaltningssamarbeid” blitt løftet fram som avgjørende viktig. Det vil si at etatene ikke bare tilfeldigvis, men formelt sett bli pålagt å samarbeide om klientene og bli enige om framdriftsplaner og tiltak for den enkelte.

Programvirksomhet
Siden den store pessimismeperioden på 60 og 70-tallet har fangetallet i Norge og Sverige, samlet sett, steget og steget. I Danmark har fangetallet vært stabilt og har ligget på 3500 - 3600 i alle årene fra 1970 og til i dag. Finland greide en periode å redusere sine fangetall dramatisk, men der også stiger fangetallet igjen. Med større fangetall, bortsett fra i Danmark, har både iveren etter å bygge nye fengsler og behandlingsoptimismen inkludert forebyggingsaspektet, fått en oppblomstring.

Men optimismen har nå et nytt ansikt: Programvirksomhet. Det er de samme ideologiske vinder som blåser inn over alle de nordiske land. Det har til følge at det er tilnærmet de samme program som settes i verk i alle de fire landene. Mens ideologien bak botsfengslene kom fra USA og England, er nå Canada i tillegg en hovedleverandør. Programvirksomheten tar sikte på atferdsendring på grunnlag av kognitiv psykologi. Programinstruktører er i alt overveiende grad fengselsbetjenter som har fått en viss opplæring. Dette gir betjentrollen et nytt, positivt innhold. Programmene kan ha en varighet på noen få dobbelttimer til flere uker. Deltakelse i program er nå likestilt med arbeid og skole som forutsetning for å få såkalte dagpenger.

Foreløpig er det relativt få fanger - under 5 prosent i Norge - noen flere i de øvrige landene, som tilbys og vil delta i program. Men målet er at virksomheten skal økes og lykkes. For dem som deltar, viser effekten seg å være god - så lenge deltakerne sitter i fengsel. Hvorvidt deltakelsen kan ha en rehabiliterende effekt er langt dårligere dokumentert på nordisk basis. Amerikanske og Canadiske rapporter gir imidlertid indikasjoner på at programmene kan ha en residiv-reduserende effekt. Men fordi rammebetingelsene i Norden både i fengslene og i samfunnet for øvrig, er så forskjellige fra fengselsvirkeligheten og fangebefolkningen i Canada og USA, er det derfor vanskelig å holde resultatene for gyldige uten videre.

Metaundersøkelser
I de senere år, særlig i undersøkelser etter 1980, er det i opphavslandene foretatt en del enkeltundersøkelser og metaanalyser som viser positive resultater. Disse undersøkelsene er nokså entydige når det gjelder hvilke forutsetninger som er nødvendige for at et program skal være effektivt. Det er at programmene:

Bygger på kognitiv atferdstilnærming.
Bygger på prinsippene om ”risk, need” - programmene må være målrettede mot kriminogene behov
Bør være mestrings- og ferdighetsorienterte
Bør ta hensyn til prinsippet om ”responsivity” - Det vil si å ta hensyn til innsattes læringsstil
Bør være multimodale
Bør rettes mot de innsatte som har stor risiko for tilbakefall

Fra midten av 90 - tallet og fram til i dag er det i Norden satt i gang en rekke programmer som helt eller delvis bygger på disse prinsippene. Det første programmet som bygde på denne forskningen ble utviklet i Canada og het Reasoning and Rehabilitation program ( Cognitive skills). Dette programmet ble importert og tatt i bruk i alle de nordiske land i løpet av 90 - årene.

Ny Start/Cognitive skills
Alle de nordiske landene har tatt dette i bruk i større og/eller mindre grad. Utgangspunktet for programmet blir beskrevet på følgende måte i en meget detaljert håndbok: ”Mange lovbrytere har en tendens til å ha en mangelfullt utviklet sosial profil da de mangler verdier, holdninger, logisk tankegang og sosiale ferdigheter som er nødvendig for en vellykket sosial funksjonsevne, og disse ferdigheter kan læres.”

Programmet gir derfor undervisning på følgende områder:

• Problemløsning
• Sosiale ferdigheter
• Forhandlingsferdigheter
• Kontroll av følelser
• Kreativ tenkning
• Forsterkning av verdier
• Kritisk tenkning

Det benyttes rollespill, praktiske øvelser, diskusjoner etc. Det viktigste er imidlertid kursledernes evne til å skape en god dialog med deltakerne. Det legges vekt på å utfordre til refleksjon og bevisstgjøring.

Evaluering
Det ble gjennomført en større effektevaluering i Canada (Robinson 1995). Evalueringen konkluderte med at programmet førte til en reduksjon av tilbakefall for de fleste grupper. Programmet er også evaluert i de nordiske land. Men det er ikke på bred front gjennomført kontrollerte studier, og effekten etter løslatelse er heller ikke sjekket ut. I 2001 utga Brottsfõrebyggande Rådet i 2002 en evaluering av Cognitive Skills i kriminalvården som omfattet 523 innsatte. Denne evalueringen antyder at tilbakefallet blant personer som har fullført et programmet, er 5-10 prosent mindre enn blant personer som ikke har deltatt, men det påpekes at det er mange usikkerhetsfaktorer knyttet til resultatene.

I den norske evalueringen ( Meek-Hansen og Danielsen, 1997 ) konkluderes det med at programmet har hatt en positiv virkning på mange kursdeltakere. Forutsetningen for at det skal virke over tid er likevel at det får konsekvenser for institusjoene som helhet. Og der gjenstår mye. I tillegg påpekes at det bør utvikles mer organiserte samarbeidsformer for at kontaktbetjenter, avdelingsbetjenter, verksbetjenter, lærere, sosialkonsulenter etc. i større grad kan følge opp hver enkelt kursdeltaker. Programmet bør i sterkere grad integreres i sonings- og framtidsplanlegging og i kontaktbetjentordningen og det bør kombineres med andre metoder og tiltak i fengselsvesenet. Viktigheten av å utvikle oppfølgingsprogram i anstalt og i friomsorgen blir også påpekt.

I nordisk sammenheng er programmet også gjennomført utenfor fengselsmurene i regi av friomsorgen, skole og arbeidsmarkedsetat.